Bakgrunnsinformasjon om Nedre Dørålsæter Turisthytte

Nedre Dørålsæter Turisthytte har siden opprinnelsen vært eid og drevet av familien Stordal. Nå er det Sigrun Stordal som er eier og vertinne, og som driver stedet med hjelp fra sønnen Trond, datteren Karianne og deres familier. (Sigruns mann, Kåre Stordal, var født og oppvokst på Stordalen, og tilbragte de fleste somrene fra trettitallet og frem til 1997 på Nedre Dørålsæter. Han døde i 1998, 67 år gammel.)

Nedre Dørålsæter ligger i Dovre kommune i Oppland fylke,  på 1050 meter over havet, og har 25 senger fordelt på 10 soverom. Dørålsætra har vært i Stordal-familiens eie helt siden gårdbrukere fra Dovreskogen etablerte setre inne i Dørålsdalen på 1700-tallet. På den tiden var det flere gårder fra Dovreskogen som hadde seter såpass langt inne i fjellet, men disse er borte nå.

Felles utspring for to setre

I dag er det to Stordalsfamilier som driver hver sin Dørålsæter, Nedre og Midtre - og familiene har også hver sin gård nede i Gudbrandsdalen. Opprinnelig var dette en familie, en gård og en seter. Gården Stordal omtales første gang i dokumenter fra omkring 1740, og setereiendommen kom trolig i familiens eie noen år etterpå, trolig rundt 1750.

Men i 1816 ble det hele delt da to søsken, trolig Jørgen Olsen Stordalen og Brit Olsdatter Stordalen (kilde: Norddalsarkivet), overtok hver sin del av familiens eiendommer.

Da setra skulle deles, ble det slik at den ene av søsknene fikk det eksisterende fjøset og bygget seg ny stue, og dette ble eieren og driveren av det som i dag er Nedre Dørålseter. Den andre av søsknene fikk den gamle seterstua, men måtte altså bygge seg nytt fjøs. Slik ble det noe gammelt og noe nytt på begge parter, og dette  forklarer også hvorfor husene ligger så nær hverandre i dag. Men her skiller altså historien til de to setrene lag.

Dog - det ble samarbeidet om mange ting. Etterhvert som turistene begynte å gjøre seg mer og mer gjeldende i Rondane, oppstod en form for arbeidsdeling der setrene tok imot turister hver sin dag. Slik sett fikk de tid både til å stelle skikkelig med gjestene - og med kyrne. Denne ordningen varte ved helt til tidlig på 1970-tallet.

Seterdrift

Stordals-folkene hadde en lang vei å gå for å komme til seters. Turen fra nede i bygda startet grytidlig, og det forrige vertsparet, Marit og Hans Statshaug Stordal, fortalte at de brukte 12-16 timer på de omlag 30 kilometrene til Nedre Dørålsæter. Turen med hest og kløv, og også kyr vår og høst, kunne være strabasiøs og risikabel for alle involverte. Hans fortalte at han en sommer gikk 12 turer med hest og kløv inn til Dørålen. Den ene gangen han kom til sæters med mat kunne han ikke huske at han hadde passert Høvringsdalen på tur innover. Han var helt sikker på at han "hang" i tømmene og gikk og sov. Det ble en lang dag for ham; først hadde han drevet med høyonn hjemme i Stordalen, og da kvelden kom, måtte han ta turen til sæters.

I 1927 kom de seg ikke til fjells før i juli. Det hadde vært en kald og sen vår, og den dagen de tre sætereierne endelig skulle flytte til fjells, ble de overrasket av et fryktelig vær da de var kommet innpå fjellet. Stordalsfolkene (de som var leid inn for å gå med dyrene) kom seg innover først, og der gikk det bra både med folk og dyr. Rindalsfolkene kom senere på dagen, og de snudde - men noen dyr frøs i hjel likevel. Bjellekua på Rindal ville ikke snu da de andre gjorde det. Hun fortsatte innover, og frøs ihjel ved Dørålsvatnet, der hun senere ble funnet.

Hvor mange kyr det var på det meste i Dørålen, er vanskelig å si. Marit og Hans, som var vertskap på Nedre fra 1935 til 1971, hadde mellom 12 og 14 dyr (med stort og smått) på det meste. På 70-tallet begynte nedtrappingen - mitt første minne er at jeg satt på bestefars fang og kinnet smør i 1972, og dette var altså en av de siste gangene vi gjorde dette på Nedre Dørålsæter. Senere har kyrne forsvunnet også på Øvre, og også på Midtre har de trappet kraftig ned og har nå med seg bare tre kyr til seters.

Turisme

De første turistene som kom til Dørålen, kom trolig mellom 1872 og 1875.

Min oldemor, Ingeborg Olsdatter Stordalen, var budeie på Nedre Dørålsæter den gang, og i følge henne var den første turisten en professor ved navn Nicolaysen. De fleste som gikk i fjellet var studenter og folk med utdannelse. Antallet gjester varierte fra år til år - fra 50 til 140 i årene mellom 1920 og 1925.

Under krigen kom det mye folk til fjells for å få mat. Det kunne være opptil 50 stykker som fikk servert mat på én dag, fortalte Marit. Pågangen førte til at folk kunne bli bare én natt, to netter fikk de egentlig ikke være. Men noen kom tilbake utpå kvelden som "nye" gjester, og mat ble det, og losji også, fortalte Marit. Folk lå over alt. Det ble kinnet smør, men det var ikke lov å servere smør uten at det var blandet med poteter (og dette ble kontrollert i blant). Men Marit og Hans tok ikke dét så nøye, smøret ble aldri blandet med poteter der.

Tyskerne ødela mye av inventaret på sætra, og de skjøt også i stykker låsen på hoveddøra for å komme seg inn på hytta, et skuddhull som har fått stå der som en påminnelse til senere generasjoner. Blant det som ble ødelagt, var flere av de eldste hyttebøkene, fra lenge før krigen.

Og fjellene rundt Dørålsdalen fikk heller ikke gå umerket ut av krigen. Et tysk fly styrtet i Midtronden på tur til Tyskland høsten 1944. Hans Statshaug og Pål Rindal var på sætra for å kjøre ved da flyet styrtet. Begge hørte smellet, men ingen av de to skjønte hva det var. Først neste sommer ble vraket oppdaget. Da satt det noen folk på trappa på Øvre Dørålsæter, og så fikk de se at det blinket i noe borte i Midtronden. Disse karene tok seg innover og bort til vraket. Det hører med til historien at de ikke returnerte til Dørålsæter etter at de hadde vært i vraket. Dette skulle det ikke snakkes om den gangen og heller ikke senere. De fant visstnok ting som de ikke ville at andre skulle få se.

Etter krigen ble levningene av de fleste av tyskerne hentet ned fra Midtronden, og etterhvert ble det reist en minnestein over flybesetningen som mistet livet i det brutale møtet med en vegg i Rondane. Tjue år senere, i 1965, var Kåre Stordal en tur i flyvraket, og mens han klatret i ura, fant han flere omkomne tyskere som hadde blitt liggende og som var svært godt bevart i det kjølige klimaet på over 1500 m.o.h . Disse ble også hentet ned - og VG skrev om saken med en uærbødighet som viser at det var kort tid siden krigen; tyskerne ble beskrevet som "påskebrune" og "med buksepressen i orden".

I senere år har krigsminneforeninger o.l. prøvd å få tillatelse til å samle inn effekter som fremdeles ligger på krasjstedet, men Kåre Stordal mente da at dette nærmest var gravskjending, og at flyvraket allerede befinner seg i et meget godt besøkt - og imponerende museum; nemlig ved foten av Rondane.

Budeiene har vært mange på setra, og hovedsaklig kom de fra Gudbrandsdalen. Ved siden av turistene var det naturen som var kilde til opplevelser gjennom de lange sommermånedene i det lille samfunnet i Dørålsdalen. I 1969 fikk de en spesiell utfordring å hanskes med - da dukket det opp en moskus som var utstøtt fra stammen , og som hadde vandret fra Dovrefjell og over til Rondane og Dørålsæter. Dette skjer ikke så ofte, og budeiene var uforberedt. Moskusen hadde ikke vært i Norge i så mange tiår - og de ble skremte. Trolig var det ikke mange menn til å hjelpe til med å jage udyret heller, fordi de var nede i dalen i høyonna. I dag lever det ingen som vet akkurat hvor lenge moskusen holdt seg rundt setermurene. Men til slutt løste problemet seg av seg selv - for moskusen fant den stien som seterfolket gikk opp fra bygda, og tok den stien i motsatt retning - ned til bygda. Etter å ha vandret helt ned til Nordre Stordal, ble moskusen oppdaget av Sigrun og Kåre Stordal, som akkurat satt og så på fjernsynsoverføringen der Neil Armstrong og Buzz Aldrin og co returnerte til New York etter månelandingen.

 - Se, en moskus! utbrøt en av dem - noe som skapte et øyeblikks forvirring, midt under romfarer-returen. Uansett, slik hadde det seg at hele familien Stordal fikk sett Dørålsmoskusen, i den ene eller den andre enden av "Dørålsstien". Moskusen var imidlertid ikke i godlune og viste aggressive tendenser, blant annet overfor traktoren, som han gikk til angrep på. Viltmyndighetene besluttet at det ikke var forsvarlig å ha høyfjellsdyret nede i bygda. Kåre Stordal og Jørgen Siljehaug var fjellfolk og jegere, og selv om det er en smal sak å sette en moskus ut av spill, var det en spesiell opplevelse for Kåre, som måtte skyte moskusen som kom ned fra Rondane.

Utvidelser og endringer

Driften på Nedre Dørålsæter har altså gått fra det rendyrkede seterstellet på 1700-tallet til dagens  turist-mottak, men fremdeles er forankringen i tradisjoner viktig for å skape trivsel for gjestene, både i matveien og også generelt i seterstua.

Den første utvidelsen på Nedre Dørålsæter som følge av turismen skjedde allerede i 1896. Da ble ei "turist-stugu" satt opp, fordi det ble behov for flere senger etter hvert som flere ville til fjells. Stugua var ett stort rom (som ble satt opp i tiknytning til Midtre Dørålsæter for å skape et lunere tun mellom de to sæterstuene), og den kom fra en gård nede i Atndalen og skulle egentlig vært eldhus der.

I 1965 gikk de tre setereierne sammen og fikk laget vei frem til setra. Inntil denne tiden ble det brukt hest og senere traktor for å frakte inn folk og varer. I gjesteboka på Nedre Dørålsæter står det at den første bilen kom til Dørålen i 1964, da på en relativt uferdig vei. Den første campingvogna kom allerede neste sommer. Etter hvert kom det også andre farkoster; det første helikopteret landet ved Dørålsæterne i 1970 i samband med en redningsaksjon. Senere har helikopteret fra Dombåsbasen vært mange turer inne hos oss for å hente turister som har skadet en fot eller annet, og representerer et flyvende legekontor som er på plass i løpet av noen få minutter.

Strømmen kom til Nedre like etter 1970 - et stort fremskritt for driften og også for turistene som etterhvert var blitt vant til en minimumsstandard av komfort når det gjaldt lys og varmt vann.  I 1972 ble den gamle sæterbygningen fra 1880-tallet utvidet med kjøkken og spisestue. Dette påbygget var ikke mange kvadratmeterne stort, men det lettet driften betraktelig nå som det pågikk både turistmottak og seterdrift parallelt. I 1960 kom den første lille overnattingsstua, og i 1965 kom den andre - begge med fire rom og ti senger i hver.  I 1987 ble et lite sanitæranlegg bygget i tilknytning til et soveromshus, og deretter kom en ny soveromsstue i 1991.

Det siste og fundamentalt store, er det nye hovedbygget - med spisestue, resepsjon og kjøkken. Dette ble tatt i bruk i 1994. Under utvidelsen har vi bestrebet oss på beholde trivselen som gjerne kjennetegner de små og intime turiststedene, og tar derfor ikke imot mer enn omlag 25 gjester på det meste. I den gamle delen av setra har vi i stor grad beholdt interiøret slik det var fra gammelt av. I innredningen av den nye delen som vi utvidet med i 1994, er det meste av interiøret laget av Kåre - både resepsjonsdisken, spisestuebordene, de utskårne gardinbrettene, skap m.m. Dessuten har Kåre og Sigrun selv tegnet nybygget.  Videre tok de opp gamle ting fra gården og fant en plass for det på setra, noe som er blitt til glede både for familien og gjestene.

For vår del er dette den siste utvidelsen, men det har vært store endringer i bygningsmassen på alle de tre setrene i løpet av de siste 30-40 årene, etterhvert som gjestene - og lovverket - har kommet med nye krav.

Når det gjelder tradisjoner innen matveien, så holder vi fast på den gamle skikken i fjellet med én bordsetning klokka 1800. Tre retters middag med kaffe og kaker i peisestua er fast takst. Maten lages fra bunnen av, og det er vertinnen selv som står for kokkingen.Vi mener selv at vi er blant de beste i Rondane, og har et rikt vinutvalg som passer til! (Det var reklamen!).

Mange kaffeturister tar også veien innover til Dørålen for å kjøpe seg rømmegrøt eller ferske vafler, og alle de reisende som kommer med bil betyr mye for driften på de tre sætrene. Den 11 km lange bomveien inn til hyttene er selve livsnerven som gjør det mulig å drive de tre turiststedene slik de fungerer i dag, både fordi veien åpner for større trafikk og bedre inntjening på hyttene, og også fordi bilturistene betaler en bomavgift som pløyes tilbake til vedlikeholdet av den private veien, slik at hytteeierne slipper å bære denne tunge kostnaden alene. Slik sett er bomveien en forutsetning for at de tre Dørålsætrene skal kunne drives videre på samme måte som det gjøres nå, og som gjestene er så glad i.

Dersom det trengs flere opplysninger, er det bare å ta kontakt.

Sigrun Stordal treffes på tlf. 61 24 07 16, Trond Stordal på 61 23 19 98.